I det jeg sa farvell til Nothern Terrethory og en øvre fartsgrense på 130 km/t kjørte jeg in i grenseland med kontrollpost. Jeg har bare opplevd grensevakter på vei inn til Tasmania og nå til WA. Begge statene er fremdeles fri for ulumskheter som fruktfluer og ekle, giftige frosker - og slik vil de beholde det.

Etter at jeg på tro og ære hadde erklært at jeg ikke hadde med meg frukt, grønnsaker, frø eller planter, ble bilen undersøkt. Nøye. Han interresserte seg veldig for en innpakket pose med makaroni, men da han var sikker på at det bare var makaroni og ikke nøtter, ble jeg informert om tidsforskjellen og ønsket god tur videre.

Jeg har nå vært i alle stater og terretorium, og over alt har jeg møtt hyggelige folk. Men det er likevel noe ekstra med disse som bor helt vest. På mitt 1,5 døgn i Kunanarra var jeg på flytur og snakket med to damer fra Broome som om jeg alltid skulle ha kjent dem. Jeg spiste middag på nærmeste pub og fikk selskap med det samme. Jeg delte rom med to hyggelige jenter og samtalene fortsatte etter at vi hadde skrudd av lyset.

I den helt andre enden av skalaen kom hillsningen jeg fikk da jeg kjørte inn i et gårdsrom som jeg trodde var butikk, men som var bolig. Det er første gang jeg er blitt bedt om ikke å komme tilbake.

I sum føler jeg meg svært velkommen i WA og jeg ser frem til å tilbringe mine siste uker her.

Det er helt utrolig, men Bungle Bungle ble ikke kjent for turister før på midten av 1980-tallet. -Jeg forstår godt at de ville beholde hemmeligheten for seg selv..

Nå står de på listen for mange reisende, samtidig som det fremdeles ikke er noe mainstreem-område. De er nemlig ikke så veldig lett tilgjengelig. En trenger 4 WD og gode bein for å se fenomenet fra bakkenivå. Ellen en må være villig, slik jeg var, til å betale en del for å beskue herligheten fra luften.

Hva er så dette "Bungle Bungle"? Det er orange og koksgrå-stripete sandstein dannet for 360 millioner år siden. Erosjon de siste 20 milloner år har formet sandsteinen til runde hatter som er inntil 200 meter høye. I området er det også eorme grotter og smale åpniger laget av elver. Den mest kjente heter Cathedral Gorge - et sted jeg ikke har vært, men på bilder ser det fantastisk ut.

Jeg tor en flytur som startet fra Kununarra. Klok av skade valgte jeg dagens første tur kl 06 for å få så lite humping som mulig. Det var fint flyvær og jeg ble ikke kvalm. Men den ble en annen og jeg følte med henne.

Fra Kununarra fløy vi over jordbruksområdene som har kunstig vanningssystem, over Lake Argyle som er Australias største menneskelagde innsjø, og over "fjellområder" som egentlig er jordskorpe som ble presset opp etter kollisjon mellom jordplater. Så var vi over Bungle Bungle! Vi sirklet over noen gager, og det var nesten uvirkelig å se hva naturen klarer å lage - helt selv.

På vei tilbake fløy vi over noen av de smale og dype elveløpene, enorme områder hvor det drives oppdrett av kyr, og til slutt over verdens mest produserende diamantgruve.

Tilbake i Kununarra 2,5 tier senere fortsatte jeg dagen i bakvendt rekkefølge; etter utflukten var det frokost og så soving.

Dessverre var det yrregn i luften på vår tur, så noe av fargespillet kom ikke frem. Men seinere på dagen begynte det ordentlige regnet - som fortsatte i en uke. Statistikken sier at Kununarra skal ha 1,3 mm regn i juni. Et gjennomsnit som vil bli betydelig overgått i år.

Jeg har altså sett Bungle Bungle - en opplevelse som var verd hver dollar.

Kamper er ikke ferdige når dommeren blåser i fløyta. Heller ikke når det gjelder footy-kampen i Darwin.

Mandagen etter kampen hadde avisene fyldig dekning av etterspillet. En av Bulldogsspillerene skal ha dratt ned buksa og vist bakenden til en kvinnelig pubgjest, assistentreneren skal ha blitt slått ned og resten av Bulldogslaget forlot puben tidlig på kvelden da de lokale gjestene viste fientlig innstilling. Alt i alt en normal dag på jobben for en footyspiller - vil jeg tro.

Endelig litt sport igjen! Det er lenge siden jeg var i Melbourne - byen hvor jeg har hatt alle mine andre sportslige opplevelser. Australsk fotball (eller footy som det også kalles) er en av de særegne sportsgrenene som jeg har hatt lyst til å se. Men så var det det der med å være i rett by på rett dag...

Denne gangen passet det og jeg fikk tak i billett til kampen mellom Western Bulldogs (fra Melbourne) og Fremantle (fra Fremantle utenfor Perth). Ikke spør hvorfor to lag reiser til motsatt side av landet for å spille en kamp i et klima de ikke er vant til. Kanskje en bit distriktspolitikk? I Darwin ble de i alle fall ønsket velkommen av hver sin ca like stor tilhengerskare. Forberedt skal lagene ha vært. Jeg leste i programmet at begge lag (som nå i vintersesongen er vant til 15 grader) har forberedt seg med trening i varmekamre de siste tre ukene. Vinter i Darwin betyr i underkant av 30 grader.

Det er sikkert en tykk regelbok også for footy, men hovedlinjene var ganske enkle å finne ut av: Hvert lag har 18 spillere på banen. Det spilles fire omganger som hver er på rundt 30 minutter. Ballen er avlang og kan sparkes, bæres eller kastes. Målet består av fire loddrette målstenger. Sparkes ballen inn mellom de to midterste stengene gir det 6 poeng (goal), mens en ball som sparkes inn i de to sektorene på siden gir 1 poeng (point). Det er totalpoengene som teller.

Av og til springer det noen knall gule personer rundt på banen. Naboen var hjelpsom og fortalte at de sprang med beskjeder fra treneren til spillerene. Resten av reglene fant jeg ikke ut av, men på meg virket det som at det meste var lov og at spillet sjelden stoppt opp.

Ligakamp i footy, som så masse annet i dette landet, får familier til å pakke campingstoler og mat. Alkohol kunne kjøpes på området, et tilbud mange benyttet hyppig. Jeg kommer aldri til å bli vant til det enorme alkoholkonsumet i selskap med barn. Kanskje det bare er jeg som merket meg den lille gutten som spurte foreldrene om de skulle gå hjem i dag..

Stemningen på kampen var elektrisk (som min tilskuernabo sa), Bulldogs vant over favoritten Fremantle og jeg har endelig sett footy.

Fra tidligere reiser i Asia har jeg erfart at denne verdensdelen er vanskeligere tilgjengelig med rullestol enn Australia. Jeg tok derfor mine fohåndsregler og bestilte et hotell med mange stjerner. I værste fall ville det gi meg ti dager avslapping ved bassenget og mulighet for måltider på hotellområdet. Et utfall som mange ser på som perfekt. Alt ut over dette ville bli bonus.

Et hotell med utsikt

Ett av kriteriene mine for valg av hotell var at det skulle ha utsikt til stranden. Ramada Bintang Bali Resort er vistnok ett av de få hotellene i Kuta som har egen strandlinje.

På min første oppdagelsesrunde kunne jeg ikke annet enn å le; den fantastiske stranden bestod av en mengde uordnede sandsekker. Sekkene holdt palmene på plass og antagelig også en del av hotellområdet. Det så virkelig ikke ut som noe paradis.

Dagen etter var det heldigvis litt bedre. Ved lavvann så det faktisk ut som en strand - selv om den øverste delen altså bestod av sandsekker. Akkurat slik jeg hadde lest ble stranden benyttet av de lokale til sandfotball, og som tursti for turister.

Min siste feriedag var paradisfølelsen der. Gravemaskiner hadde fylt på med ny sand. Jeg kunne parkere stolen på hellegangen, velte meg over i solsengen som stor i sanden og skue ut over havet og dets aktiviteter..

Trafikkbildet

Trafikken på Bali er hektisk. Gatene er smale, trafikkantene mange og reglene få. Det tutes for det meste; ledig taxi, advarsler og hilsninger. Det hele virker kaotisk. Helt til en ser strukturen i kaoset. Ingen er egentlig hissige, alle tar u-svinger og det meste går bra.

Da alt fremsto som kaotisk i starten, holdt jeg meg striks til fortauene. Det er nemlig fortau, men de er smale og har innlagte hindringer. Men hver tiende meter (minst) står det en sikerhetsmann, taxisjåfør eller turoperatør som er kjapt på beia for å hjelpe. Alle sier de God morning, How are you, og Be carefull!.

Etter hvert forflyttet jeg meg delvis ut i veibanen. På det punktet virker det som at rullestolbrukere har friere tøyler en andre fotgjengere. Ingen kjører på en stakkars jente i rullestol. Heller ikke på Bali.

Den enkleste måten å komme frem på er med moped. Det har mange funnet ut.

Offring

Ca 90% av innbyggerene på Bali er praktiserende hinduister. Som bla innebærer offring. Alle hjem og arbeidsplasser har steder hvor den lille kurven med offerblomster (og kanskje en kjeks eller litt ris) legges. Taxisjåførene har den på dasjbordet, mopedisten klemmer den fast bak registreningsskiltet, servitørene går til et hjørne av restauranten og bodselgerne legger den ved inngangsdøren. Det er umulig å ikke legge merke til de små kurvene som finnes over alt.

Bali Bargain

Bali Bargin er et begrep jeg hadde hørt lang tid i forkant av mitt eget besøk. Bali er stedet for å prute og å gjøre en god handel. En brosjyre jeg fikk av Quantas fortalte til og med hvordan en skulle starte pruteprosessen; tilby halvparten av utgangsprisen. Selv trives jeg bedre med den vestlige modellen med faste priser. Men er en på tur, så er en på tur:

Den tredje dagen på Bali lusket jeg ned til strandområdet ved hotellet. Der hadde et antall selgere sitt faste "kontor". Som i alle andre tilsvarende land er det neglelakkering, masasje og suvenirsalg det går i. Hvert nytt menneske (les: turist) som nærmer seg er et potensielt mål. Så også meg. Jeg følte meg en stund som en honningkrukke med tusen bier surrende rundt. Samtidig skimtet jeg i øyekroken at sikkerhetsvakten hadde flyttet seg til treet rett bak meg. Som for å være klar hvis jeg trengte en redningsbøye. Men det så vel ut som om jeg hadde kontroll, for han holdt seg helt i ro. Hvem som egentlig har kontroll i slike situasjoner er vanskelig å si. Der satt jeg og forhandlet parallelt, sa nei til det meste og "delte" ut penger. De ekstremt billige kjøpene gjorde jeg ikke. Men så spiller det også mindre rolle og jeg betaler 23 eller 25 kroner for en sarong.

Bali Belly

Bali Belly er et annet begrep jeg hadde hørt om før jeg dro. Venner i Darwin fortalte at ALLE får sin obligatoriske dag med magesjau. Hmm, hvor ble den av? Det var en av tingene jeg ikke fikk med meg.

Utflukter

Bali er en turistøy. Det meste av øyas inntekter kommer fra turistnæringen. Men de har ikke oppdaget markedet av rullende turister - jeg kunne i alle fall ikke finne noe eller noen som kunne fortelle meg om tilgjengelige aktiviteter og attraksjoner. I Lonley Planet står det sågar "..Bali is an exceptionally difficult destination..". Men noe måtte jeg gjøre når jeg endelig var her. Jeg var ikke klar for en voldsom organisering og så derfor for meg to overkommelige ting; snorkling og privat sightseeing i taxi.

Jakten på snorklingstur startet så fint. Det er agenter på hvert gatehjørne som selger turer. Når tiden var moden for å bestille tur viste det seg at flytebryggen som to av selskapene bruker, var stengt for reparasjon. I steden for brukte de stranden som utgangspunkt - og var dermed ikke aktuelle for meg. Krykker og hvit sandstrand går ikke bra. Det siste selskapet som har flytebrygge er et australsk selskap. Og dermed var vi i gang igjen. Som rullestolbruker får jeg ikke lov til å dra på tur aleine! Denne gangen orket jeg ikke å krangle og parkerte hele snorkleideen.

Det ble derfor privatsjåfør som ble min redning. Templer var uaktuelt, det samme var hellige aper i Monkey Forest. Men vi kjørte til Ubud som er kjent for kunst og håndverk. I Ubud fikk jeg til og med sett en tidligere kongens residens, det var kun tre trinn inn.. Resten av byen var akkurat like vanskelig å trille rundt i som Kuta, så vi kjørte videre. På veien hjem tok vi alle de minste veiene så jeg fikk sett rismarker, "vanlige" storfamilieboliger og boder som solgte bensin på glassflasker. For ikke å glemme en strand med sort vulkansk sand.

Kongens residens:

Kjøpesentre

Når jeg var lei av pågående selgere og pruting var det befriende å vandre rundt i et kjøpesenter. Det nærmeste var Discovery Shopping Mall en liten kilometer fra hotellet. Her var også den nærmeste minibanken - uten trinn og med sikkerhetsvakt. En skulle tro at et kjøpesenter i fire etasjer er enkelt tilgjengelig, men nei. Det hadde ikke personheis. De så ikke på det som noe problem, for de hadde jo rulletrapp.. Jeg fant ut av det selv; innerst i garasjen var det en vareheis og etter hvert nikket garasjevaktene gjennkjennende til meg.

En dag dro jeg til et senter som de lokale selv bruker. Jeg hadde spurte litt rundt og hørte Carrefoure bli nevnt. På samme måten som i Thailand er dette et senter med litt av alt - tilsvarende Obs! Jeg koste meg med å gå langs ferskvareavdelingene hvor fisken var så fersk at den lå og sprellet på butikkgulvet.

Farlige suvenirer

Bali er et perfekt sted for å finne suvenirer. Fint tre- og kurvarbeid er billig og lett å få tak i. Mitt problem var derimot at jeg skulle tilbake til Australia - som har karrantenebestemmelser strengere enn de fleste andre. Alt fra planteriket, i tillegg til masse annet, er det restriksjoner på. Derfor har jeg sendt en pakke til meg selv i Norge. Og portoen utgjorde det samme som hva suvenirene kostet.

Kurvskrinene jeg kjøpte her ble sendt hjem.

Hovedgevinst

En av de første dagene ble jeg vekket av hotelltelefonen. Jeg hadde blitt trukket ut som heldig vinner av en av hovedpremiene; gratis hotellopphold på min neste ferie i Asia. De så gjerne at jeg kom tilbake til Bali som fremdeles holdt på å bygge seg opp etter bombeangrepene i 2002 og 2005. Alle alarmklokkene mine gikk av, men jeg merket meg også ordene offisiell turistinformasjon, oppbygging av turistnæringen og utstilling. Og et luksushotell kan vel ikke slippe gjennom hvem som helst på telefon? Så jeg valgte å dra for å hente den fantastiske premien.

Det var ikke noen offisiell utstilling for fremme av Balis turistnæring. Jeg hadde gått rett på... Men når jeg først var kommet kunne jeg like godt høre hva slags timeshare det var de skulle selge. Konklusjonen på det hele er at jeg har kjøpt meg inn i en ferieklubb. Ikke en gammeldagse timeshareleilighet, men fleksibel uke på store resorter i hele verden. Jeg har kun betalt et depositum og har fått to måneder til å gjøre mine undersøkelser. Men på samme måte som ved aksjekjøp - en skal ikke bruke kapital som en ikke har råd til å tape. På veien ut minnet jeg de om at jeg hadde vunnet en hovedpremie som jeg var kommet for å hente..

Tilbake til enkelheten

Jeg og meg er enig om at det har vært en fin ferie på Bali. Mye avslapping, men også et inntrykk at livet i turistbyen og en anelse om hvordan resten av øyen ser ut. Tilbake i Darwin kan jeg ikke fri meg fra å trekke et lettelsens sukk. Ikke mer planlegging, nå kan jeg plutselig komme på at jeg vil kjøpe en banan eller ta ut kontanter..

Dette er Balis "i all enkelhet":