Jeg har nå beveget meg over i området hvor de fleste backpackerne reiser. Det er to mulighete; å reise retning sørover fra Cairns til Sydney, eller nordover fra Sydney til Cairns. Jeg er i den siste kategorien. Foreløpig har jeg bare fått med meg den nedre delen som ligger i New South Wales. Det blir sagt at tettheten øker enda mer lags kysten i Queensland. Her er en oppsummering så langt:Newcastle - Jeg stoppet her fordi det var passe avstand fra Sydney. Med det samme fikk jeg et positivt inntrykk av byen og ble værende fire netter. Byen er en "ordentlig" by, dvs at det er et sted hvor folk bor.. Mange av de tidligere kyststedene jeg har vært bærer preg av å være feriebyer med glansbildehus. Store deler av Newcastle er flat (som betyr noe), strendene avløser hverandre og har innlagte saltvannsbasseng, de klippene som finnes stuper ned i havet og elven renner stille gjenom byen. Dessuten forstår de seg på business; som det første hostelet jeg har bodd på hadde dette fire ukentlige gratis-måltider. Fire kvelder i uken gikk vi i samlet flokk til bestemte puber hvor vi fikk gratis mat. Det var ingen stor gastronomisk opplevelse, men mat er mat. Det geniale som ingen andre byer ser ut til å ha forstått er dette: backpackere har to ulike budsjetter; ett til kjedelige ting som overnating, internet og mat, og et annet til alkohol. Når de sparer noen få dollar på gratis mat bruker de gjene en haug dollar på øl. Det er ren logikk.Port Stephens - ligger en time nord for Newcastle og jeg stoppet her for å ta en fergerundtur over Nelson Bay som huser 180 bottlenose delfiner. Jeg så tre! og nytt dyr er oppført på listen.Port Macquarie - Jeg campet litt sør for denne byen som beskrives som en perle. Etter en lunsjstopp med pannekaker kan jeg bekrefte at at det var et fint sted med lang promenade langs elven og mange strender, men som mangler sjel.. Byen har blitt populær som "pensjonistby".Coffs Harbour - Bananplantasjene starter her og det samme gjør sukkerplantasjene. Ellers er det stor tetthet av ville koalaer i området. En kan bl.a se det på de spesiallagde gjerder langs motorveien som skal sluse koalaene til de trygge undergangene. Som turist besøkte jeg den botaniske hagen, og den Store Bananen i tillegg til stredene og fossefallene.Lennox Head - er et lite sted rett sør for Byron Bay. Her er det bare fred, ro og strand som gjelder. Kiting, surfing og fisking sysselsetter mange og hang-gliderne har sikkert god utsikt over Seven Mile Beach. Hostellet er av den hjemekoselige varianten med gjester som vil unngå stresset i Byron Bay.

På vei til Coffs Harbour kjørte jeg forbi Waterfall Rd. Etter å ha undersøkt fikk jeg bekreftet at det var flere fosser et lite stykke inn i landet og planla derfor en dagstur for å se nærmere på den største. Jeg inviterte med meg et engelsk par for å ha selskap på turen.Vi pakket med oss lunsj og vann og dro avgårde. Etter ca 30 minutter og midt i en historie, ser jeg at temperaturmåleren stiger over normalt nivå.. fortsetter å stige.. helt til den er oppe på rødt merke. Til da hadde jeg stoppet. Utenfor veibanen, om ikke på den aller sikreste plassen. Jeg åpnet panseret, kartla sprakelydene, og med tre tekende hoder kom vi fram til at det måtte være radiatoren. Motoren fikk kjøle seg ned før vi kjørte videre en km til et sted det var tryggere å stå og som hadde dekning på mobiltelefonen. Så ringte jeg "NAF" som kom etter en halv time, bekreftet vår konklusjon, fylte sore mengder vann på radiatoren og ønsket oss god tur videre.Deretter fortsatte vi til det vannet vi ville oppleve. Først stoppet vi i Dorrigo National Park og gikk en Skywalk rett ut i intet...over tretoppene øverst i en dal. Deretter bar det videre til Dangar Falls. Fossen falt like fint som jeg hadde set bilde av, rett ned i en gryte. På vei tilbake stoppet vi i Bellngen for en milkshake med hjemmeaget sjokoladeis - den beste jeg noen sinne har smakt. Selv om dagen ikke startet som planlagt så fikk vi sett det vi hadde dratt ut for å se.

Når en kjører rundt i Australia så ser en innimellom noen store, delvis stygge delvis morsomme figurer. Det var først i Coffs Harbour at jeg lærte at det var et system på dette... Det er en liste som heter Big Things of Australia. For å komme på denne listen må figuren tilfredsstille følgende to kriterier:1. They must be artificial2. They must be larger than the real thingJeg telte 150 figurer på listen som har eksistert i 42 år. Og som første ting på listen, og startet på denne manien, var Big Banana i Coffs Harbour. Det er så mangt en kan være stolt av.

Jeg har kun kjørt 4.000 km siden statusrapporten i desember. Men så har også bilen stått i ro to uker i julen og nesten tre uker i Melbourne... Status er som følger:Bilen - frakter meg dit jeg vil. Den har alltid hatt mange "rare" lyder, men da jeg kjørte Snowy Mountains-området økte de dramatisk. Jeg fikk derfor sjekket bilen da jeg var tilbake i lavlandet i Cooma, og det ble konstantert at det var slutt på bremseklossene. Så nå har jeg splitter nye. Ellers har jeg vent meg av med å bruke ryggespeilet etter at det falt av for en stund siden (etter utallige møter med min rullestol).Stolen - ruller fremdeles godt. Så godt at gummien på de små hjulene allerede er utslitt. Min forhandler i Norge tok raskt affære og sendte nye til meg. Postadresse fikk jeg låne av Sjømannskirken i Sydney. Dessverre er de nye hjulene 3 mm for store, så nå jobber jeg med plan B og C.Meg - er frisk som en fisk og antall skrubbsår er redusert.Antall stopp av politiet - har økt med 100% til totalt to. Siste gang var det politiet utenfor Melbourne som ville sjekke førerkort og drink&drive-praksis.Antall dyr jeg har sett - har også økt betraktelig. Pingviner, possum og koalaer er for lengst ført opp på listen. Men jeg mangler fremdeles wombat og platypuse utenfor dyrehage.Antall timer med soling på stranden - har kommet opp på et akseptabelt turistnivå. Men det er aldri mer enn maks tre timer om gangen og alltid med solkrem.Grad av hjemlengsel - er lav. Jeg tenker på dere hver dag, men jeg vil fremdeles være her er stund til. Unntaket var i dag da jeg mottok nyheten om at jeg har fått en niese! Men bilde til mobiltelefonen hjelper litt :)Under er bilde av hjulene mine som sårt trenger avlastning.

Noen lurer kanskje på hvordan jeg plukker ut de stedene som jeg stopper i. Det er ulike begrunnelser for dette:- Obligatoriske stoppesteder som en MÅ få med seg når en er i Australia. F.eks Sydney, Melbourne og Uluru.- Anbefalinger fra andre reisende eller Lonley Planet, som f.eks Blue Mountain og Phillip Island.- Tilgjengelig overnatting. Heftet med beskrivelser av ungdomsherberger er nyttig og har bl.a ført meg til Augusta og Wollongong.- Kule navn som jeg finner på kartet, f.eks Eden og Denmark.- Kule plasseringer på kartet, f.eks Cockle Creek (så langt sør en kan komme med bil) og Khancoban (i nærheten av Australias høyeste fjell).- Passe avstand. Noen ganger måler jeg på kartet hvor langt det passer å kjøre. Slik havnet jeg i Mount Gambier og i Newcastle hvor jeg er nå.Det er altså ingen stor vitenskaplig forskning som ligger til grunn for reiseruten. Den blir til mens jeg reiser og en plan kan endres på kort varsel.

10. februar kjørte jeg langs kysten helt sør i New South Wales. Jordene hadde gulbrun farge og alle håpet at regnet snart skulle komme. Og så kom det. Det var den kvelden jeg var lykkelig for at jeg valgte YHA og ikke camping - for regnet kom i bøtter og spann. Det regnet i to dager og tre netter bare med noen korte oppholdperioder. Da regnet stoppet kjørte jeg en svipptur til byområdene i Wollongong og Manly. Tilbake på landeveien fem dager senere hadde det skjedd en stor forandring. Fargen på jordene var forvandlet til irrgrønn, slik som det er hjemme om våren. En kunne nesten se at det grodde. Under er bilde etter regnet.

Rundt Sydney ligger strendene tett, som perler på en snor. Bondi ligger nærmest setrum og er et must for alle packpackere. Deretter kommer Tamarara, Bronte og Coogee. De ligger alle nydelig til mellom klippene og husene som klorer seg fast i skråningene. I det kuperte landskapet er det bare plass til smale veier og flere av de er enveiskjørte. Jeg fulgte denne ruten som har en fantastisk utsikt rundt hver sving.Men. Jeg stoppet ikke. Hvis jeg i det hele tatt fant en parkeringsplass så var den på et annet høydenivå enn stranden, og det var alt for varmt til å slite seg rundt på styrketreningstur.Langs Bondi gikk det riktig nok en strandpromenade som også hadde noen restauranter, cafeer og butikker på samme nivå. Men hostellene var alle utilgjengelige med trapper over minst en etasje, og uten heis.Det største av alle perlere er Manly. Fergen fra Sydney sentrum tar 30 minutter til Manley som er et litt roligere alternativ enn Bondi. Det er flere strender her, og jeg trillet langs tre av dem. De har alle strandpromenader, cafeer, toaletter, ramper til sanden og gressplen med trær og benker. I området mellom strendene ligger sentrum med gågate, butikker og restaurante på et fullstendig flatt område. Det finnes kuppert tereng i Manly også, men dit trengte jeg ikke å rulle. Min favorittperle er uten tvil Manly. I tilleg til det jeg har nevnt har plassen også en atosfære som er lett å like.Under er bilde av meg med Manly i bakgrunnen. Fotograf er Margit som intervjuet meg til Sjømannskirkens blad, og som også ga meg en glimrende sightseeing.

Etter Snowy Mountains er jeg nå tilbake ved kysten ca fire timer sør for Sydney. Jeg har kjørt her tidligere og vet at det er et stort utvalg av ypperlige rasteplasser hvor det er lov å campe. Det var også planen min i dag. Men så ble jeg innhentet av latskapen og havnet i steden for på YHA i Narooma.Så kom uværet. Til nå har det lynet, tordnet og øsregnet i fem timer. Til slutt gikk strømmen. Det er ganske kult å sitte under tak i t-skjorte, med stearinlys og se på himmelen som blir lyst opp med ujevne mellomrom. Og heldigvis hadde jeg vært for lat til å campe...