Broome er bygd opp på perler. Eller, egentlig på knapper - fra perlemorskjell. Det var derfor en selvfølgelighet at jeg møtte besøke perlemuseet og en perlefarm år jeg var i byen.

Europeerne oppdaget denne naturskatten på 1860-tallet da de så aborginere bære på nydelige perlemorskjell og aborginerene delte villig sin kunnskap om hvor skjellene kunne finnes.

Etter kort tid var det ikke flere skjell igjen på den delen av strendene som ble tørrlagt ved lavvann. En måtte bli våt for å fortsette å samle nye skjell. Dermed starter nok et nytt mørkt kapittel i Australias historie:

Aborgiere, først menn så kvinner og barn, ble tvunget til å sanke skjell. I bytte fikk de i beste fall livsnødvendige varer som tobakk og alkohol. Det ble fridykket i inntil 15 meter. På den tiden visste de ikke hvorfor, bare at gravide kvinner var de beste dykkerne. Det fortelles at kvinner som ikke var gravide da de kom på båten, ble det der.

På 1880-tallet måtte en ut på dypt vann for å finne flere skjell. Fridykking var ikke lenger nok og japanere med dykkerdrakter og kobberhjelmer overtok. Det var da ikke lenger lov å tvinge aborginere til å dykke mot deres vilje og jobben var for dårlig betalt til at europeere ville gjøre det. Så asiatere fikk beholde fagfeltet for seg selv.

Asiaterene kom til Western Australia på 3-års kontrakt som kunne forlenges med ytterligere to år. Deretter måtte de reise hjem. Da kunne de også leve som konger på det de hadde tjent. Vel og merke, dersom de overlevde. Dødligheten blant dykkere var ekstremt høy og alle som hadde vært mer enn 6 måneder på båt ble ansett som ekspert.

Da det på begynnelsen av 1900-tallet ble innført "Australia kun for hvite"-politikk ble det gjort unntak for asiatiske perledykkere. Det var alt for farlig for europeere å dykke og landet trengte eksportinntektene.

I utgangspunktet var det perlemorskjellene det ble dykket etter. Perler som en fant i ett av hvert 15.000 skjell ble sett på som en bonus. Skjellene ble brukt til å lage knapper og ulik dekor på møbler o.l Virksomheten overlevde flere knekker i markedet, bl.a 1. vedenskrig og depresjonen. Da en "kronidiot" (NB! guidens uttrykk) oppfant plastikknappen representerte det den siste og endelige knekken for skjellindustrien.

Etter at markedet for perlemorknapper var borte stod en igjen med selve perlen som det verdifulle. Men sansynligheten for å finne en perle var så forsvinnende liten. I Japan startet de allerede i 1904 med dyrking av perler. Men i Australia hadde de ikke tro på dette. Ikke før i 1956 ble den første perlefarmen etablert i Australia, og den første fremdyrkede perlen var ferdig tre år seinere. I dag er det 25 perlefarmer Australia som alle ligger på kysten langs Western Australia.

En naturlig perle dannes ved at et sandkorn el.l kommer seg inn i skjellet og setter seg fast. For å unngå irretasjon innkapsles sandkornet og vips, vi har en perle. Som altså skjer i ett av 15.000 skjell...

Når perler dyrkes frem plasseres en 5 mm rund bit fra muslingskjell inn i perleskjellet. Deretter senkes skjeler tilbake i havet, hvor det vendes og vaskes med jevne melomrom. Etter ca 18 måneder kan en perle hentes ut. Skjell kan "insimineres" på denne måten inntil 4 ganger.

Kvaliteten på perler vurderes etter de fem kriteriene størrelse, form, farge, glans og overflate. De billigste perlene starter fra kr 2.000 (pr stykk, ja). Billigere er Mabe-perle, også kalt Halv-perle. Det er en innkapsling som sitter fast i selve skjellet. Deretter i verdi kommer perlemorskjell og lavest verdi har ferskvannsperler. Ferskvannsperler kommer fra muslingskjell og produseres stort sett i Asia. Det er slike perler en kan kjøpe på markeder for rundt 100 kr.

På bildet holder jeg en saltvannsperle til den nette verdi av 100.000 kroner.