Krokodiller, katedraler, veggmalerier og massevis av vann. Det er noe av det Kakadu har å by på. Som en av 20 er Kakadu ført opp på World Heritage sin liste over bevaringsverdige steder både på grunn av natur og kultur. Og hva ser jeg ellers på listen? Sverige og The Laponian Area... Tilbake til Kakadu. Dette er en nasjonalpark som strekker seg over 19.000 kvadratkilometer. Her finnes 200 ulike maurarter, 1.000 ulike fluearter og en tredjedel av alle Australias fuglearter. Landet eies av Aborginerne og leases av myndighetene. I tillegg til turistvirksomheten er det også gruvedrft i begrenset skala. Krokodiller var det første punktet på min agenda. Ikke vanlige krokodiller, men de som hopper! Jeg lurte litt når jeg leste om Jumping Crocodiles - for dresserte dyr var jeg ikke interressert i. Men dette var vanlige, ville krokodiller. Som gjerne hopper en meter opp i luften for å plukke enkel frokost fra en pinne som blir holdt ut fra båten. Jeg mistenker Pavlov for å ha en finger med i spillet; for krokodillene kom faktisk TIL oss. Lyd fra stor motorbåt = delig frokost på en stang. Men krokodiller fikk jeg nå sett. Under er bilde av en som ikke gadd å hoppe så høyt i varmen.Videre inn mot parken kjørte jeg forbi noen fantastiske byggverk, også kalt Cathedrals of the North. Dette er terremitt-tuer som kan bli over 3 meter høye og som er konstruert slik at de får minimalt med direkte sollys. Tuene er også motstandsdyktige mot vind, vann og brann. Under er bilde av en tue på i overkant av 2,5 meter. De største flatene har retning nord-sør.I sentrum av parken brukte jeg litt tid på informasjonssenteret for å få siste nytt om tilgjengelighet. Noe av det parken er kjent for er fantastiske fossefall. I den i tørre årstiden er det lite eller ikke vann her, det er jo tørke.. I regntiden derimot er det masse vann. Men ironisk nok medfører dette vannet også at tilkomstveiene er oversvømte. Det skal ikke være enkelt.. Det er bare en uke siden hovedveien inn i parken ble åpnet og fremdeles er det mange veier inne i parken som er stengt. Ett av de stedene jeg ønsket å dra til var Ubirr som har mange veggmalerier. Jeg hadde hørt at veien hadde åpnet dagen før. Men det viste seg bare å gjelde for biler med firhjulstrekk og snorkel (eksosuttak i takhøyde). Det var jo godt å vite det før jeg stod der midt i elven.Med Ubirr utenfor rekkevidde var det bare ett sted igjen med veggmalerier som jeg kunne komme frem til, så jeg dro til Nourlangie Rock. I Kakadu finnes det over 5.000 veggmalerier hvor de eldste er 20.000 år gamle. De er fremdeles synlige fordi malingen de da brukte inneholdt jern. I løpet av årene viser de ulike vegmaleriene utviklingen av klimaet, landet, dyrelivet og kulturen. Maleriene forteller historier om forfedrene - som har skapt verden slik den er, om hendelser og ting som er verd å huske. Det sies at det bare er de som var tilstede da maleriet ble malt som kjenner den egentlige historien bak bildet. Noen historier er ikke ment for alle å høre og noen malerier er hellige (sermonielle) og ikke ment for alle å se. Jeg fikk altså sett ett av Kakadus veggmalerier, se bilde under. Den hvite skapningen oppe til høyre er Namarrgon the Lighting Man. Lynet omgir han og steinøkser som er festet til knær og albuer skaper torden. Det er mange historier om hvordan han slo seg ned i området. Han og hans kone, Barrginj - i midten til venstre, er foreldre til en spesiell type blå og orange gresshopper som viser seg i begynnelsen av en storm. Når disse gresshoppene sees er det på tide å søke ly. Den største figuren på bilde heter Namamdjolg. Han og hans søster har forbrutt seg mot incestlovene og han ble seinere forvandlet til en krokodille. Nederst i maleriet er det kvinner og menn på vei til en sermoni. Fiskene på bildet er en type som var vanlig i området.Så var det dette vannet.. I regntiden er det ikke mulig å komme frem til fossene, selv ikke med firhjulstrekker. Eneste alternativ er luftveien. Jeg valgte en times tur med småfly. Fra oven hadde vi utmerket utsikt over våtmarksområdene, elvene og fjellplatået som reiser seg i østre del av parken. Det er noe helt annet å se det fra luften enn å lese kart på bakken.. Vi sirklet over Jim Jim Falls og Twin Falls og jeg tok bilder selv om de ikke ble så bra fra innsiden av flyvinduet. Turen var flott og verd prisen, men humpingen fra start til slutt gjorde at jeg måtte konsentrere meg like mye om ikke å bli kvalm som å nyte utsikten. Under er bilde av Jim Jim som har et fall på 214 meter.Siste post på programet var en båttur på Yellow Water og langs deler av South Aligator River. Tre uker siden var vannstanden tre meter høyere - og det må bety at det meste av det flate lavlandet lå under vann.. Ikke rart at alt da var stengt. I tillegg til mange fugler møtte vi også Pluto på vår vei. Pluto er en stor saltvannskrokodille som fikk navnet sitt etter å ha spist hunden Pluto. En annen navnløs krokodille svømte også forbi, mest opptatt av å komme seg inn i skyggen av trærne. Under er bilde fra en avslappende crusing langs elven.Jeg brukte tre dager og to etter i Kakadu. En del av denne tiden går med til kjøring. Selv om det var begrenset ved aktiviteter som var tilgjelgelig, gjorde varmet det nødvendig å holde et rolig tempo. Dermed var tre dager akkurat passe for meg.

Från
    Kom ihåg mig
URL

Säkerhetskod
     

Kommentar

Jeg ble møtt på flyplassen i Kristiansand av en velkomstkomite med norske flagg og sommerblomster. Etter 39 timers total reisetid var det deilig å komme hjem, og særlig til en slik velkomst.   Jeg forlot Perth en vintermorgen med 14 grader og landet...

Jeg har vært på rundreise i Australia. I nesten ni måneder. De røde strekene i kartet under er ruten jeg har kjørt og utgjør tilsammen 43.377 kilometer.   Australia er et fantastisk land med masse å by på. En rekker likevel ikke å se alt, men må vel...

Det er under tolv time igjen av oppholdet mitt i Australia. Jeg ligger i sengen og burde egentlig sove. I steden for tenker jeg på alt det kjekke jeg har opplevd i dette landet.   Noe av det jeg kommer til å savne er alle fargene. Australia har et v...

Alle snakker om de farlige dyrene de har i Australia. Bl.a finnes mange av de giftigste slangene her. Det gikk derfor et støkk i meg da jeg allerede en av mine første dager så en slange på veien. Og det var mange av de, - en hel familie.   Skuffelse...

På min rundtur har jeg truffet mange forskjellige folk. Mange utenlandske turister som meg, men også landets egne innbyggere. Australienere har selvsagt, som alle andre, sine ting som de er gode og mindre gode til. Dette er hovedinntrykket som jeg si...