Det var ikke snakk om å forlate Cairns før jeg hadde snorklet på Great Barrier Reef - selv om deltidsansatte på callsenter ikke alltid forstår at rullestolbrukere kan være på båt. Men da dagen endelig kom og jeg satt klar på bryggekanten, eksisterte det ikke lengre problemer. Jeg og Katja var utstyrt med hvert vårt undervannskamera og skulle sammen med 78 andre håpefulle på oppdagelsesferd med "Passions of Paradise". Kl 0720 var det stor aktivitet i havneområdet med mange båter som gjorde seg klar for en ny dag på sjøen. Faktisk er valg av selskap en stor utfordring. Det finnes reol etter reol med fargesprakende brosjyrer fra selskaper som tilbyr tilnærmet likt produkt.. Men valget var tatt, og vi var klare.

Båten vår var en katamaran. Den hadde seil, men de ble ikke brukt på vår tur. På den to timers turen ut til første stoppested fikk vi sikkerhetsgjennomgang, vær-forsiktig-med-revet-gjennomgang og en første introduksjon til dykking. Jeg og Katja skulle ikke dykke, men siden vi satt inne der introduksjonen ble gitt, så måtte vi pent høre. -Vi hadde resonert oss frem til at huden ikke hadde behov for sol i to timer før den skulle duppe i vannoverflaten i nye timer. Derfor satt vi inne.

Første lokasjon var Michaelmas Cay på den ytre delen av revet. Dette er en sand-øy i noe de kaller stadium to. Stadium en er en samling av sand som har lagt seg oppå korallrevet og som ligger over vannoverflaten. I stadium to har fulger ført med seg frø slik at det begynt å danne seg vegetasjon på sanddynen. I den tredje og siste stadiumet blir øyen bebygget av mennesker, som f.eks ferieparadiset Fraser Island.

På Michaelmas valgte vi først å være med på en rundtur med båt med glassbunn (ekstrakostnadene har begynt) hvor vi fikk forklaring på de ulike korallene og fiskene som vi så under oss. Så var det å finne igjen korallene og fiskene på egen hånd..

Med dykkermasken på plass tok jeg først noen prøvepust. Jammen meg uvant bare å kunne puste med munnen. Litt tyngre enn ellers - slik som når en er forkjølet og nesen er potte tett. Og så er det jo ulogisk å puste når hodet er under vann. Hodet sa at det gikk, men lungene var ikke overbevist. Dette skulle jeg holde på med en hel dag! Etter noen minutter forstod også lungene at dette plastikkrøret fungerte og jeg plasket endelig avgårde.

På TV har jeg sett fantastiske bilder av koraller, skjell og fisker i alle regnbuens farger. Det finnes mange farger, ja, men det er også mye som er brunt. I alle fall rundt Michaelmas. Med bedre trening la jeg merke til de lilla muslingene og blå sjøstjernene som gjemte seg mellom korallene. Og at alt ikke var brunt, men gulbrunt, grønnbrunt, rødbrunt osv. Etter enda litt tid fant jeg også fiskene. På TV ser også dette anderledes ut. I virkeligheten poserer de sjelden med den breie siden mot deg, og i ro holdt de seg alle fall ikke. Så det der med å ta bilde skjedde mer på lykke og fromme.. Tilbake på den kritthvite sandøyen var det deilig å hvile og varme seg litt før returen til båten hvor vi fikk servert lunsj.

En time senere var vi på Upolu Cay (sandøy i stadium en). Øyen var mindre, men under vann var det et større spekter. Og så hadde jeg fått bedre trening. Kanskje derfor jeg oppdaget enda mye mer: Her var det harde og bløte koraller, fra en til mange meters dybde. Det var gule, blå, røde, turkise, svarte og hvite fisker. Noen med alle fargene på en gang. I alle størrelser. Plutselig befant jeg meg midt inne i en stim av svarte og hvitstripete fisk. Og så kom noen gule og lurte på hvem jeg var. De var alle så nærme at jeg kunne tatt på dem - om de bare hadde holdt seg i ro.

På dette tidspunktet hadde jeg ikke lenger udervannskamera med meg. Det begynte å lekke allerede den første halvtimen på lokasjon en. Men Katja sitt holdt ut i litt over en film. Med engangskamera er det uansett begrenset kvalitet på fargegjengivelse, så dette er mer som bevis på at vi har vært der... - svømt med gullfiskene på korallrevet :)