Jeg hadde lave forventninger til Cairns. Alle skal hit. Og det setter i gang motsatte tanker i hodet til Ingrid. Men innom byen for å se selv, det ville jeg. Om så bare for en natt.

Da jeg ankom Cairns mandag formiddag måtte jeg vente et par timer før jeg kunne sjekke inn. Jeg startet derfor med en rulletur i byen. Og det endret mitt forutintatte syn.

Bysentrum er forholdsvis kompakt, flatt, ingen skyskrapere og en lang strandpromenade. A la Kvadraturen i Kristiansand, egenlig. Og som Kristiansand har de bystrand. Eller en variant av det. Området heter Lagune og har et svært saltvansbasseng med både sandstrand og bryggekant. Rundt er det et stort areal med gressplen, palmetrær, gassgriller og piknikbenker. Og alt med utsikt til sjøen. Dette er noe av det nærmeste jeg kan komme min drømmestrand. Å kune bade - uten hjelp, og å se sand - uten å måtte rulle i den. Det er selvsagt mange folk her, men de blir borte i alle krikene og krokene. På mandagens morgentur oppgraderte jeg mie tanker om Cairns til å nærme seg Paradis.

Og så var det slangen, da. I formiddag hadde vi stort politibesøk på ungdomsherberget jeg bor. Resepsjonen var stengt til frustrasjon for alle som skulle sjekke inn/ut, bestille turer, osv. Og da jeg spurte en av de ansatte om hva som hadde skjedd så var svaret at de ikke hadde lov til å si noe. Så Paradiset er ikke upåvirket av uheldige elementer.

Under er bilde av deler av lagunen..