Australia er et fantastisk land. Fulger som ler, dyr med lomme på magen, naturlige steinskulpturer og mil etter mil med strand. De lokale er så kresne når det gjelder strendene sine at dersom det allerede er to personer på en strand så går de heller til neste. Og de kan det, med stor sannsynlighet er den neste stranden tom for folk. Etter to uker hvor jeg har stoppet i mange, men likevel bare en brøkdel, av nationalparkene og utsiktspunktene, opplevde jeg vendepunktet. Jeg stod på et utsiktspunkt og så ned på en vanvittig nydelig strand, kritthvit sand med turkist og svart hav og hvite skumtopper der bølgene slo. Og kommentaren min var; just another beach. Slikt skal ikke gå ann. Da er det på tide med nye tiltak, for de fantastiske strendene skal ikke bli just another one. Behandlingen er hard, men forhåpetlig vis virkningsfull; to dager med klesvask, vanninnkjøp og e-mails i en forholdsvis stor by (Albany) hvor restaurantene faktisk ikke stenger før kl 22. Det viser seg at dette syndomet er oppdaget tidligere. Når jeg hører at flere kjenner seg igjen så blir jeg mindre sint på meg selv. Det er likevel en stygg sykdom og jeg har utarbeidet tiltaksplan for å unngå nye anfall. Så får heller noen steder, som Albany, bli stående som et sted jeg har oppholdt meg - og ikke særlig mer enn det. Under er bilde fra Light Beach ved Denmark - min favoritt så langt, og beskuet før syndromet slo til. Dessverre er ulempen med mange av strendene at det er vanskelig å komme til dem, enten er det bratt ned eller lang sandsti..