Min første tur langs landeveien hadde jeg fra Perth til Pinnacles Desert. Det er ikke langt utenfor bykjernen en skal før veiene blir "never ending". De går opp og ned over innbilte bakketopper, men jeg tror egentlig det bare er laget slik for morro.. Nå og da kommer en liten sving før veien på nytt går rett frem noen nye mil. Med Bruce Springsteens Dancing in the dark (midt i solsteiken) og Born in the USA (et sted i Western Australias ørken) hadde jeg en sterk følelse av å være på TUR. Selv ute i ødemarken er jeg likevel ikke aleine. Jeg tar igjen en bil som har et merke bak "long vehicle". Jeg har lest om det, kommer jeg på. De såkalte roadtrainene kan ha tre tilhengere og på noen strekninger kjører de flere etter hverandre for å spare bensin. Men dette var ikke et roadtrain, det var bare et kjøretøy med to vogner (39,6 meter stod det), og dessuten var det sauetransport. Jeg startet å manne meg opp til min første forbikjøring på feil side av veibanen, men med varmen som bølget over asfalten fant jeg det ganske vanskelig å beregne avstanden frem til neste bakketopp. Og hvor fort kjører de egentlig på en vei med fartsgrense på 110? Etter en stund vuderte jeg det andre alternativet, å bli liggende bak. Men så er det de da, at en slik bil beslaglegger 60% av synsfeltet og når det i tillegg begynner å frigjøres steiner av ymse slag så er det ikke lenger noe å tenke på. Just do it, som Nike sier det i reklamen. Så jeg svelget, trykket gassen i bånn og håpte det beste. Selvsagt sjekket jeg også om det kom biler.. Det var da min Holden stasjonsvogn overrasket meg med å si broom og skyte fart som en romfartsrakett. Jeg har automatisk fartskontroll i bilen som piper når jeg er over 115 km/t, men enten forstod den at det ikke var vits i å pipe ellr så var jeg så konsetrert at jeg ikke hørte det. For det gik langt raskere enn 115. Og slik gikk det til at jeg oppdaget at australienerne har bygget sine biler for å kjøre forbi lang-langtransport.Landeveien førte meg til slutt frem til det jeg skulle se; Pinnacles Desert.