Katja, min co-driver mellom Albany og Kalgoorlie, har gitt meg en innføring i australienerenes hilseskikk langs landeveien. Den går rett og slett ut på at sjåførene hilser på hverandre - på samme måte som hjemme hvor taxisjårører hilser på andre fra samme selskap. Her gjelder det alle, unntatt turister som ikke har fått denne opplæringen selsagt.Egentlig syntes jeg det var en unødvendig ting å hilse på andre bare fordi de kjørte på samme vei som jeg. Men i dag så jeg lyset. Det er ikke hilseritualet som er det viktige, men derimot det å ha noe å gjøre. Og det er mye å gjøre. Hilseaktiviteten kan deles inn i følgende faser:1. Oppdagelsesfasen - Som sjåfør er det veien jeg holder øye med. I tillegg til å se etter svinger er det også viktig å se etter andre kjøretøy. Den prikken der, er det en bil? Nja, vel, JO det beveger på seg. 2. Kartleggingsfasen - Når kjøretøyet er oppdaget må det gjøres en kartleggig. Er dette en personbil, en camper eller et roadtrain (langtransport). 3. Analysefasen - På bakgrunn av kjøretøytype gjøres en analyse. Hvilken avstand er det mellom oss og i hvilken fart beveger vi oss.4. Forberedelsesfasen - I god tid før passering starter forberedelsene. Farten må senkes, bilen må holdes godt til venstre i veibanen (NB venstrekjøring) - eventuelt på veiskulderen hvis møtende kjøretøy er et roadtrain. Deretter plasseres en hånd på toppen av rattet hvor det pga solen er veldig varmt å holde.5. Hilsefasen - Selve hilsingen går ut på å løfte en eller flere fingre, eventuelt den ene hånden. Bevegelsen stater et passe stykke før møtepunktet for å gi møtende sjåfør mulighet til å reagere på hilsingen.6. Resultatfasen - Fasen innebærer å vente på møtende sjåførs respons. Mottatt hilsen gir godt samhold på veien, mens fraværende respons betyr turist eller egoist.7. Konsekvensfasen - På samme måte som resultatfasen innebærer også denne fasen venting. En må vente og se om passerigen medfører steinsprut i frontruten og medfølgende sprekk.8. Evalueringsfasen - Til slutt er det viktig å evaluere hele prosessen og vurdere om de enkelte fasene var tilfredsstillende.Med opp til 5-6 møtende kjøretøy pr time så er det hektisk å krysse Nullabore Plain.

Hva er det som blir større jo mer en tar bort? Rett svar er: hullet. Dette forsker de på flere steder i Australia, men lengst har de kommet i Kalgoorlie. Her har hullet blitt så stort at det kalles Super pit. Det sies også at når en har sett den store steinen og det store hullet så har en fått med seg det viktigste. Den store steinen (Uluru) skal jeg ta en titt på en gang etter påske, men det store hullet har jeg nå sett. Og det er stort - 500 m dypt, 3,8 km langt og 1,35 km bredt. Fra toppen ser det ut som det er mange lekebiler som kjører rundt på gøy. Men det er ikke små lastebiler. Ett dekk som ligger på bakken rekker meg til haken når jeg sitter i stolen. Det er heller dårlig med grønne skoger ute i ørkenen. Ett og annet tre, og en god del buskkratt er det nærmeste en kommer. I ørkenstrøk er det vanligvis varmt, og det var her at mitt kjære termometer sprakk. Etter lærdom fra tidligere reiser hadde jeg nemlig tatt med meg et termometer. På den måten kunne jeg følge med på hvor varmt det til en hver tid var. Men det viste seg at mitt termometer var produsert for et mer norskt klima med minus 20 og pluss 40 som ytterpunkter. Det er ikke nok for et termometer som ligger i bilen i Kalgoorlie..

På ett av alle markedene jeg var innom i Hong Kong gjorde jeg et særdeles godt kjøp; FM Transmitter til I-Poden min. Dette er en bitte liten dings som jeg fester i I-Poden, stiller inn på en fritt valgt frekvens, stiller bilradioen inn på samme frekvens, trykker på play, og vips så kommer min egen musikk ut av anlegget i bilen. Etter hvert som jeg har oppdaget hvor mye dårlig reklame som sendes på de lokale radiostasjonene og hvor mange områder som har dårlige mottakerforhold, så fremstår denne elektroniske dippedutten som genial.Dessverre har elektronikken også sine begrensninger. Her er jeg i et fantastisk land med nydelig natur på alle kanter. Dette er inntrykk som jeg gjerne vil dele med andre. Men uansett hvor mange forsøk jeg gjør så får jeg f.eks ikke frem den sterke turkise fargen på havet. Det er grunnen til at en må reise og se selv... Under er et dårlig gjengitt bilde av lunsj i Lucky Bay (Esperence, Western Australia).

Australia er et fantastisk land. Fulger som ler, dyr med lomme på magen, naturlige steinskulpturer og mil etter mil med strand. De lokale er så kresne når det gjelder strendene sine at dersom det allerede er to personer på en strand så går de heller til neste. Og de kan det, med stor sannsynlighet er den neste stranden tom for folk. Etter to uker hvor jeg har stoppet i mange, men likevel bare en brøkdel, av nationalparkene og utsiktspunktene, opplevde jeg vendepunktet. Jeg stod på et utsiktspunkt og så ned på en vanvittig nydelig strand, kritthvit sand med turkist og svart hav og hvite skumtopper der bølgene slo. Og kommentaren min var; just another beach. Slikt skal ikke gå ann. Da er det på tide med nye tiltak, for de fantastiske strendene skal ikke bli just another one. Behandlingen er hard, men forhåpetlig vis virkningsfull; to dager med klesvask, vanninnkjøp og e-mails i en forholdsvis stor by (Albany) hvor restaurantene faktisk ikke stenger før kl 22. Det viser seg at dette syndomet er oppdaget tidligere. Når jeg hører at flere kjenner seg igjen så blir jeg mindre sint på meg selv. Det er likevel en stygg sykdom og jeg har utarbeidet tiltaksplan for å unngå nye anfall. Så får heller noen steder, som Albany, bli stående som et sted jeg har oppholdt meg - og ikke særlig mer enn det. Under er bilde fra Light Beach ved Denmark - min favoritt så langt, og beskuet før syndromet slo til. Dessverre er ulempen med mange av strendene at det er vanskelig å komme til dem, enten er det bratt ned eller lang sandsti..

Å reise aleine betyr at jeg helt selv kan bestemme hva jeg skal gjøre. Den første uken reiste jeg slik, og de gangene jeg pratet med andre var stort sett på hostellene. Det er mange ulike og spennende mennesker å snakke med, og mange gode tips å plukke opp. I Augusta kom jeg i snakk med Igor som dagen etter hadde planer om å gjøre det samme som meg, nemlig en tur til fyret på Cape Leeuwin (se bildet under fra stedet der to hav møtes). For at jeg skulle få selskap en dag og han skulle slippe å gå det 15 km til fyret, så slo vi oss sammen. Det ble en hyggelig dag hvor vi gjorde absolutt alt som kan gjøres i Augusta. Det er forresten ikke så veldig mye, men dagen gikk likevel fort. Dette gav mersmak og det endte med at vi reiste sammen de neste fem dagene også, fra Augusta via Pemberton, Denmark og til Albany. Fordelene med dette reisefølget var foruten det å ha selskap, en til å lese kart og lete etter skilt, en som var sulten og husket å spise lunsj, en som laget fantastisk middag til meg, en som jeg kunne se kenguruer på lang avstand og en som tok bilder av de få tingene som jeg ikke kom frem til. Ulempene med reisefølget var: mmm, ingen. Etter to dager i Albany reiste Igor tilbake til Perth for å fortsette nordover, mens jeg skal østover..

Jeg er nok ikke helt avklimatisert enda, for de ser rart på meg på lunsjrestauranten i Bunburry når jeg insisterer på å sitte i solen. Har tross alt tilbragt hele dagen i en avkjølt bil og sett ut på sola. Men jeg finner også ut at en kort lunsj akkurat er grensen for hva norsk vinterblek hud takler av australsk sol uten solkrem.

Min første tur langs landeveien hadde jeg fra Perth til Pinnacles Desert. Det er ikke langt utenfor bykjernen en skal før veiene blir "never ending". De går opp og ned over innbilte bakketopper, men jeg tror egentlig det bare er laget slik for morro.. Nå og da kommer en liten sving før veien på nytt går rett frem noen nye mil. Med Bruce Springsteens Dancing in the dark (midt i solsteiken) og Born in the USA (et sted i Western Australias ørken) hadde jeg en sterk følelse av å være på TUR. Selv ute i ødemarken er jeg likevel ikke aleine. Jeg tar igjen en bil som har et merke bak "long vehicle". Jeg har lest om det, kommer jeg på. De såkalte roadtrainene kan ha tre tilhengere og på noen strekninger kjører de flere etter hverandre for å spare bensin. Men dette var ikke et roadtrain, det var bare et kjøretøy med to vogner (39,6 meter stod det), og dessuten var det sauetransport. Jeg startet å manne meg opp til min første forbikjøring på feil side av veibanen, men med varmen som bølget over asfalten fant jeg det ganske vanskelig å beregne avstanden frem til neste bakketopp. Og hvor fort kjører de egentlig på en vei med fartsgrense på 110? Etter en stund vuderte jeg det andre alternativet, å bli liggende bak. Men så er det de da, at en slik bil beslaglegger 60% av synsfeltet og når det i tillegg begynner å frigjøres steiner av ymse slag så er det ikke lenger noe å tenke på. Just do it, som Nike sier det i reklamen. Så jeg svelget, trykket gassen i bånn og håpte det beste. Selvsagt sjekket jeg også om det kom biler.. Det var da min Holden stasjonsvogn overrasket meg med å si broom og skyte fart som en romfartsrakett. Jeg har automatisk fartskontroll i bilen som piper når jeg er over 115 km/t, men enten forstod den at det ikke var vits i å pipe ellr så var jeg så konsetrert at jeg ikke hørte det. For det gik langt raskere enn 115. Og slik gikk det til at jeg oppdaget at australienerne har bygget sine biler for å kjøre forbi lang-langtransport.Landeveien førte meg til slutt frem til det jeg skulle se; Pinnacles Desert.

Under er liste over mine overnattingssteder:1. nov Fremantel - YHA; Ikke spes tilrettelagt, hjelp for å åpne en sideinngang, i 1. etg - lite trinn inn til kjøkken og bad, trangt CW/dusj2. nov Perth - YHA Perth City: Tilrettelagt med heis, HC toalett/dusj i 2. etg med egen nøkkel3. nov Perth som over4. nov Perth som over5. nov Et sted i intet langs Great Nothern HW - Caravan park. Som i bilen, fikk stolen inn på toalettet6. nov Perth - YHA Perth City: Tilrettelagt med heis, HC toalett/dusj i 2. etg med egen nøkkel7. nov Perth som over8. nov Dunsboroug - YHA; Ikke spes tilrettelagt - i 1. etg: et lite trinn inn til soverom, litt større trinn til stue/kjøkken, HC toalett/dusj9. nov Dunsboroug som over10. nov Augusta - YHA; Tilrettelagt 1. etg; trinnfri adkomst, stort HC toalett/dusj11. nov Augusta som over12. nov Pemberton - YHA; Ikke spes tilrettelagt - ett hus med rampe, trinn inn, toalett med plass til en liten rullestol og det samme med dusjrom13. nov Denmark - YHA; Tilrettelagt: kun en etg, rampe, trinnfri adkomst, eget stort HC toalett/dusj14. nov Denmark som over15. nov Albany - YHA; Ikke spes tilrettelagt; rampe til den øverste etg, trinfr adkomst, bitte lite trinn til kjøkken, stort toalett, min stol fikk plass i dusjen 16. nov Albany som over17. nov Albany som over18. nov Albany som over