Jeg ble møtt på flyplassen i Kristiansand av en velkomstkomite med norske flagg og sommerblomster. Etter 39 timers total reisetid var det deilig å komme hjem, og særlig til en slik velkomst.

Jeg forlot Perth en vintermorgen med 14 grader og landet i sommer-Norge og 14 grader. Det er godt ikke alt forandrer seg samtidig :)

Noen bad meg om å ta med meg solen - som jeg selvsagt gjorde. Likevel gjør vinden fra nordvest det en smule kald, synes jeg. Ellers er det utrolig godt med brunost, dusj uten vannsparing og lange lyse kvelder.

Jeg vil benytte dette siste innlegget til å rette en stor TAKK til alle dere som har fulgt med meg på min tur. Det har vært inspirerende å se at det hver eneste dag har vært mange av dere inne på siden.

Wheeling Australia er med dette fullført!

En stor hilsen

fra Ingrid

ingrid.njerve@gmail.com

På trappen på Lindesnes med brødre, svigerinner, nevøer og niese

Jeg har vært på rundreise i Australia. I nesten ni måneder. De røde strekene i kartet under er ruten jeg har kjørt og utgjør tilsammen 43.377 kilometer.

Australia er et fantastisk land med masse å by på. En rekker likevel ikke å se alt, men må velge fra det enorme spekteret. Jeg har bl.a sett den røde steinen, stripete steiner og kulerunde steiner. Jeg har sett blått fjell og sort fjell, hvit sandstrand, orange sandstrand og skjellstrand. Jeg har besøkt de tre søstrene, de tolv apostlene og et ukjent antall pinnacles. Jeg har flydd med fuglene og svømt med fiskene.

Bil med håndkontroll leide jeg av Wheelabout (www.wheelabout.com) og jeg har i hovedsak bodd på ungdomsherberger. Liste over overnattingssteder som jeg kan anbefale ligger på denne linken http://www.wheeltheworld.net/reports/australia/australia.html

Ta gjerne kontakt med meg på ingrid.njerve@gmail.com hvis du vil vite mer om hvordan Australia er for rullende turister.

Det er under tolv time igjen av oppholdet mitt i Australia. Jeg ligger i sengen og burde egentlig sove. I steden for tenker jeg på alt det kjekke jeg har opplevd i dette landet.

Noe av det jeg kommer til å savne er alle fargene. Australia har et vidt fargespekter, og jeg har vært så heldig å oppleve mange av de.

Jeg har sett dyp røde grusveier forsvinne inn i intet;

blekgult gress vaie i vinden;

knall blå innsjø;

den grønneste grønne regnskogen;

lange strender med kritthvit puddersand;

og sorte merker etter skogbrann - som er bra så lenge den er under kontroll;

Dette har vært noen av fargene på tilværelsen rundt meg de siste ni månedene. Og da har jeg ikke nevnt alle de ulike fagrene som fugler, blomster og fisker er kledd i..

Mens jeg tar vare på minnene om de Australske fargene skal jeg hjem til våre egne farger - som rødt høstløv, gult nordlys, blått hav, irrgrønt vårgress, hvite jærstrender og sort olje (som er god å ha så lenge vi har kontroll på den).

Alle snakker om de farlige dyrene de har i Australia. Bl.a finnes mange av de giftigste slangene her. Det gikk derfor et støkk i meg da jeg allerede en av mine første dager så en slange på veien. Og det var mange av de, - en hel familie.

Skuffelsen var stor da jeg kom nærmere og oppdaget at det bare var veislanger. Det var det jeg etter hvert begynte å kalle alle restene etter eksploderte bildekk.

Når det ellers gjelder landeveien har jeg tidligere fortalt om hilserutiner (23 nov) og langtransport (29 mai). Det er ytterligere to grupper som er viktige i trafikkbildet:

Det er ikke uvanlig å møte kjøretøy med ekstra stor last. "Oversize" er klistret både forran og bak, og de aller største har følgebiler. De mest vanlige store tingene som forflyttes er vanntanker, boligbrakker og store maskiner.

Jeg har møtt flest "Grey Normades" nå i vintersesongen. Dette er pensjonister som reiser med været. De mest avanserte har en ekstra stor bobil, som igjen trekker en tilhenger med bil og båt. Eller som her; en mer moderat buss med kun bil på slep. Det er forreste veldig uvanlig at de ikke har båt..

På min rundtur har jeg truffet mange forskjellige folk. Mange utenlandske turister som meg, men også landets egne innbyggere. Australienere har selvsagt, som alle andre, sine ting som de er gode og mindre gode til. Dette er hovedinntrykket som jeg sitter igjen med:

- Det er dessverre ikke alle som praktiserer bilkjøring i edru tilstand. Det er holdningskampanjer vedrørende Drunk Driving, uten at alle tar det til seg. Jeg så en reportasje på TV der tre vennepar ble invitert på middag. De fikk så mye vin de ønsket, men ble bedt om å stoppe å drikke slik at de fremdeles kunne kjøre bil etterpå. Alle seks endte opp med for høy promille, mellom 0,9 og 1,8. Hele landet har nå felles promillegrense på 0,5.

- Når en går på kafê eller restaurant er det fordel å ha god tid. -For servitørene har det ikke spesielt travelt.

- Australienerene generelt liker å tenke på seg selv som gode miljøvernere. Men det er få som har skjønt poenget med kildesortering og resirkulering. Og hvis det er noen som sorterer søppelet sitt så hjelper det lite når alt etterpå går i samme container. Noe så enkelt som returpant på flasker er det bare South Australia som har. Hele 25 øre!

+ Av australienerne sine gode sider er deres imøtekommenhet selvskreven. Det er nesten alltid hjelpsomme og hyggelige å snakke med. Og det er lite som gleder de mer enn å høre at de har et fantastisk land å reise i..

+ På puben sitter alle ved siden av hveandre. Det er liten forskjell på hvilket yrke du har - alle er enig om at det viktigste er å komme seg hjem fra jobb for å gjøre mer fornuftige ting.

+ Og så har vi jo selvsagt deres campingglede. For er det en ting de kan så er det camping. Det er utrolig å se hva de er i stand til å pakke inn i en bil. Inkludert i campinglivet går også bruk av solkrem. På stranden om sommeren hadde de ikke med seg en tube..., men en kanne solkrem.

Kalbarri var mitt siste overnattingssted før Perth. Det renner en elv gjennom byen og innløpet er delvis skjemet at en sandtunge. Utenfor slår høye bølger, og inenfor er det rolig lagunelignende vann som passer for ferierende barn i sykkelbåter og kanoer. Kalbarri er et feriemekka, og nå i skoleferien er det fullt belegg på campingplassene og ferieleilighetene. Stedet er likevel stort nok til å klare å absorbere innrykket.

For meg ble Kalbarri en dyredag. Jeg startet dagen med å overvære pelikanforing kl 0845. Ingen stor sak, men det skjedde ikke langt fra hostellet så jeg kunne nå se på. En dame fortalte litt om pelikaner, ga de noen fisk og så fikk alle skoleferierende barn gi en fisk hver.

Jeg fortsatte i fugleverdenen med papegøyer. Jeg visste at det var mange ulike papegøyer, men ikke så mange.. Jeg brukte god tid og studerte nøye fuglene i de første fem burene. Så oppdaget jeg at jeg var i et bitte lite hjørne at hele senteret! De hadde tilsammen 60 forskjellige papegøyearter, en stor del av de er truede arter. På en stor del av området fløy fuglene fritt. Det var om å gjøre å ikke stå under en takbjelke eller andre steder hvor fuglene "satt på do".. Og ble en ikke angrepet oven i fra, så kunne det gjerne hende at en kjente lufttrykket i det en fugl fløy forbi. Inne i det store friområdet var det noen bur med de større kakaduene. Det var da jeg fikk bevist fordelen med å være liten; de små fuglene kunne fly inn i buret til kakaduene og forsyne seg av deree mat og så fly ut igjen. Kakaduene ble der de var. Her er en som ikke kan bestemme seg for hvilket bur han vil være i.

Til slutt var det sjøhestenes tur. Sjøhester er visstok et populært dyr å ha i akvariet. For å begrense antall sjøhester som blir faget på revet så driver de i Kalbarri et eget oppdrett for akvariehester. Etter rundturen kan jeg nå enormt mye mer om sjøhester enn jeg kunne før. F.eks at sjøhesten er en fisk, at det er mannen som går gravid med eggene og føder mange hundre unger hver gang, at den kan skifte farge på noen dager (for å gå i ett med omgivelsene) og at Peppermynte-reken er en god akvariekompis.

Kalbarri var et godt sted å være. Hadde jeg ikke hatt et stramt tidsskjema ville jeg nesten sikkert tilbragt mer en mine to netter der. Men.. jeg måtte altså rive meg løs fra dyr og strender og kjøre de siste to centimetrene.

På dagens tur kjørte jeg forbi Hut River Providence. Planen om å avlegge et besøk ble prioritert bort for flere dager siden. Det startet visst på 80-tallet med en man som ikke ville betale skatt og som erklærte eiendommen sin for selvstednig. Byråkratisk treghet gjorde at det ikke ble gitt tilsvar på erklæringen... Eller noe... Gården hans skal altså pr i dag være en selvstedig provins, han har erklært seg selv som konge, han har egen valutta og eget stempel som han kan stemple passet ditt med. Til å drive kongedømmet sitt har han visst et par personer, men det hele antas å dø ut med han. En eksentrisk person altså. Det ble ikke besøk på meg, men jeg kjørte forbi veiskiltet.

Ellers ga trafikken meg en første forsmak på det jeg kommer hjem til; ferietrafikk under fartsgrensen. Og for første gang på disse ni månedene har jeg sett en bil med utenlandske registreringsskilt. Kanskje ingen overraskelse at det var en tysker.

Det er nesten litt vemodig å si, men jeg har altså i dag unnagjort den siste etappen og dermed sluttført The Giant Loop og Australia.

Det finnes ikke hai i Shark Bay. Vannet er for kaldt til at de kommer rundt neset og inn i bukta. Men det er mange andre ting å se i steden for. Min aktivitetsliste var slik:

Delfiner i Monkey Mia er det de fleste backpackere forbinder med området Shark Bay. Alle bussturer mellom Perth og Broome har en stopp her. Det hele startet med at noen fiskere begynte å gi fisk til delfinene da de kom i land for natten. Denne matingen har fortsatt og delfinene kommer fast inn hver morgen for sin frokost. Nå er det et system rundt matingen med tilhørende forskning. Det er bare hunner som får fisk, og ikke er enn 2 kg om dagen. Vanlig rasjon for en voksen delfin er rundt 10-12 kg, og resten må de jakte på selv. Delfinene bestemmer selv om de vil ha servert frokost og til hvilket tidspunkt de møter opp.

Noen levende organismer som er mye mindre, men uendelig mye eldre, er Stromatolite. De som gidder å telle vil finne 3000 millioner av de på en kvadratmeter. Slike encellede organismene utgjorde det første levende liv på jorden for 3,5 billioner år siden. Stromatolites produserte/er oksygen og gjorde jorden levelig for andre. Etter å ha hatt verdensherredømme i 3 billioner år ble de utkonkurrert av plantenes fotosyntese. Stromatolites i Shark Bay er de eldste fremdeles levende skapningene på jorden. For oss vanlig dødelige ser det bare ut som vanlige steiner... men de som har gode øyne kan se at det kommer bitte små luftbobler fra "steinene". Steinene vokser med 0,5 mm pr år.

Shell Beach fikk jeg endelig besøkt etter å ha gledet meg i mange uker. Dette er en strand som ikke har sand, bare skjell. Laget av de små hvite skjellene går så dypt som ti meter. I utanten av selve stranden tar de ut "stein"-blokker og bruker det til byggemateriale. Bla kirken og ungdomsheberget hvor jeg bor er bygd opp av skjellblokker.

Denham er den østligste byen på fastlands-Australia. Da jeg så solen gå ned i havet var jeg dermed den siste i Australia som solstrålene skinte på denne dagen :)

Alle fugler er ikke små. Ikke i Australia. Noen er knøttsmå, noen er store og andre kan ikke en gang fly. Men felles for de fleste er at de lager et sabla leven.

Det er selvsagt en mengde ulike fuglearter i dette store landet. De fleste kjenner jeg ikke, og mange kan jeg ikke en gang skille fra hverandre. Men noen har jeg fått et "nærmere" forhold til:

Galah er en rosa og grå papegøyelignende fugl som finnes nesten over alt. Mitt første minne med de var da jeg så solnedgangen over Nullabore Plain og galahs hadde allmøte på telefonledningene. De er egentlig ikke så sky, så sitter en helt i ro så kommer de ofte tilbake.

Hvite kakaduer finnes også i store deler av landet. Dette er den fuglearten som er best kjent utenfor landet. De kakler midre en galahene, men desto mer høylydt. Ville fugler er ikke alltid lett å ta bilde av..

Sorte kakaduer er nære slektninger av de hvite. De er forholdsvis skjeldne, men jeg har sett de flere ganger langs østkysten. De sorte kakaduene har gul, orange eller rød farge på halefjærene som gjør seg spesielt godt når de flyr. Ellers holde de seg i mindre flokker enn de hvite og de er mer opptatt av å spise enn å skravle.

Kookaburra kalles også for latterfugl - fordi det høres ut som latter når de "snakker". Jeg er ikke enig i det, men lyden skiller seg helt klart fra alt annet.

Regnbuepapegøyen er den fuglen som fasinerte meg mest. Når flokken samler seg om morgenen eller om ettermiddagen i en park, i trærne i midtrabatten, eller andre steder - da vet du at du har tapt. Det er ikke vits i å fortsette å snakke - ingen kommer til å høre deg. Like greit, for da kan en konsentrere seg om å betrakte den ville flukten fra tre til tre og tilbake.

Sorte svaner møte jeg min først i Perth og siden i Sydney. De lager ingen lyder, men seiler majestetisk rundt. Dette er ett av de aller første bildene jeg tok i Australia og har siden vært bakgrunnsbilde på PCen min.

Jeg kommer nok til å savne de karakteristiske fuglevennene mine. Som et substitutt har jeg kjøpt stoff-fugler med riktig lyd som jeg skal ta med hjem.