Nå har jeg også gjort noe som var kjedelig; kjørt fra Melbourne til Sydney. Jeg så på det som en transportetappe som jeg ville bli ferdig med så raskt som mulig. Og derfor ble det uhorvelig kjedelig. Kjøre i 110 på firefelts motorvei i ni timer. Med stopp for å fylle LPG, spise og gå på do. Men jeg kom meg nå frem, og nå er jeg i SYDNEY! Operahuset ser akkurat ut som på bildene!

Det første jeg la merke til på Tasmaia var det grønne gresset og alle blomstene. Spesielt i den lille byen Piguin var det rene parkanlegget langs veien og i alle hagene. Jeg startet med å kjøre vestover, og tettstedene kom med 10 minutters mellomrom. I Pinguin stoppet jeg for lunsj og for å se etter pingviner. Men de eneste pingvinene de hadde var av keramikk og den største midt i sentrum hadde fått på seg julenissedrakt. Nordvest-siden av øya viste seg fra sin beste side med sol, blå himel og knallgrønt hav. Og selvsagt vind. Det sies at vestsiden av Tasmania har verdens friskeste luft, og jeg pustet inn denne i litt over ett døgn. Jeg kjørte videre litt inn i landet til Cradle Mountain og deretter til Arthur River hvor jeg lekte ordeltlig turist på en elvebåt. Faktisk ett av mine mindre fornuftige tidsforbruksaktiviteter. Etter å ha krysset øya kjørte jeg bare gjennom Hobart - som forresten minnet meg om Bergen. I steden for kjørte jeg så langt sør som en kan komme med bil på Tasmaia (og i Australia). Cockle Creek ligger i en nasjonalpark som også har mange fine strender. Mitt valg for camping var Finns Beach Campground. I tillegg til vestkysten var det Port Arthur som imponerte meg mest. Historien til byen, som er bygd opp rundt en leir/fengsel for annengangs forbrytere fra fastlandet, er fasinerende. Dessuten er dette det beste og mest velsmurte musee-opplegget som jeg har sett. Ved inngangen fikk i bl.a et kort med en kode (min var kløver fire), og deretter kunne vi følge historien til den tidligere fangen med denne koden. Den siste byen jeg besøkte var Launceston. På båten til Tasmania ble jeg kjent med Mark fra Launceston. Så da jeg kom til byen hans hadde jeg et sted å bo og en lokal guide. Meget hendig.Tasmaia ser ut som en liten øy, men jeg klarte å kjøre 2300 km på syv dager. Så langt har dette vært den uken med lavest gjennomsnitstemperatur, ca 20 grader. Her har jeg også hatt mest regn - nesten en hel natt (selvsagt den natten hvor klesvasken min hang ute). Etter flere uker med reisefølge passt det utmerket med en uke aleine i bilen - blir nesten kjent med enda flere folk da...Tasmania er fantastisk på alle måter. Det er derfor vanskelig å plukke ut ett bilde. For at dere ikke skal gå lei av fantastiske strender og spektakulære fjell, så vil jeg vise dere litt av Tasmanierenes løsningsevne.

Roadkill var et av de første begrepene jeg lærte. Det er rett og slett dyr som er drept i trafikken. I timene rundt soloppgang og -nedgang er dyrene ute og går. Dessverre har de ikke lært seg å holde seg unna veiene.Jeg har stort sett latt bilen stå når det har vært mørkt, men et par morgener etter å ha sovet i bilen har jeg startet å kjøre i fem-tiden. Morgenen på vei fra Cockle Creek møtte jeg en wallaby midt på veien. Hypnotisert av lysene mine hopet han frem og tilbake på veien. Først da jeg slo av lysene fant han veien tilbake mellom trærne. Og dermed ett roadkill mindre.

Alle ferger skal ha fergekø, også den til Tasmania. Men på denne fergen har alle billett på forhånd, så køen er for å kjøre inn på båten. Og for å komme gjennom kontrollene.I den første kontrollen på kaien i Melbourne ble jeg bedt om å åple frontlokket. Nysgjerrig som jeg var spurte jeg om hva de så etter. -Bomber og våpen, var svaret.På kaien i Devonport var det nye kø. Denne gang var det tomater, epler, planter osv som de jaktet på. Etter at sniffehunden hadde klarert mitt bagasjerom fikk jeg slippe inn på øya.Det var betryggende å komme til et sted som er fri for ulumskheter som bomber og fruktfluer.

Dette var en by jeg hadde store forventninger til. Av en eller annen grunn har jeg alltid forbundet Melbourne med musikk og konserter. Det er visst ingen spesiell by i så henseende, men likevel gikk jeg rett på en heldags gratiskonsert i sentrum. Og det på min første dag. Byer får stjerne i margen av meg for slikt! Værmessig måtte jeg finne frem igjen jakke og skjerf. Overgang fra 43 til 20 grader i løpet av tre dager føltes stor.Melbourne er hovedsted i Victoria og har rundt 3,6 millioner innbyggere. Selve City (det heter City og ikke Down Town i Australia) føles ikke så veldig stort, og den gratis turistbussrunden ga et greit overblikk. Alle de andre spennende bydelene må vente til jeg kommer tilbake. For denne gangen var jeg bare "innom" i to dager. Jeg kommer tilbake en gang i januar, og det gleder jeg meg til!Jeg fikk tid til å treffe Terje, sønn/bror av gode kolleger. Og med unntak av noen få telefonsamtaler var dette første gang på en måned hvor jeg snakket norsk.Typografi og tilgjengelighet:Sammenlignet med de to andre større byene jeg har vært i er Melbourne langt mer "kuppert". Det merkelige er at de lokale ikke selv ser det, de mener at byen er flat. Vel, den er ikke det. Som en av de syklende galningene så treffende sa om Nullabor Plain; "it seems pretty flat - in a car". Generelt stiger City litt opp fra Yarra River, hvor mye er ulikt for de enkelte gatene. Elisabeth og Swanston St har kun svar stigning. Et par steder var det korte "dytte"-stigning, ellers overkommelig. Turist Shuttel er en gratis turistbuss som går en fast runde i sentrum. Denne er tilgjengelig med stol. Det er noen få trikker som er tilgjengelige, under forutsetning av at en skal på/av de stoppestedene hvor det er oppbygd rampe. Dvs at trikk er noe en tar dit en kan og ikke dit en skal. Toget sjekket jeg ikke, men skal visstnok være tilgjengelig.Alle fortauer er nedsenket ved fotgjengfeltene, men det er flere buikker og spisesteder som har trinn inn. Flere enn i de adre byene jeg har vært i til nå. Det er likevel nok av trinnløse alternativer. Helt generelt har jeg inntrykk av at i Perth og Adeleide unnskylte de seg for dårlig tilgjengelighet - mens det egentlig var veldig bra. I Melbourne var de mer opptatt av det de hadde gjort, som feks kart over tilgjengelige toaletter. Men for all del; Melbourne stiller i en helt annen divisjon enn det jeg vanligvis er vnt til. Jeg er nok begynt å bli bortskjemt!

De er flinke til å sette navnt på veistrekningene sine her nede. Feks Great Alpine Drive, Great Ocean Drive og Great Ocean Road. Bare navnene gjør at jeg har lyst til å kjøre de..Vi satte av to dager til å kjøre fra Adeleide til Melbourne. Nicole og Maude fra Canada fikk ikke kjøpt bil slik de hadde tenkt og derfor ble de med meg videre. Derav "vi".Vi kom ikke av gårde før tidlig ettermiddag, og derfor ble det stort sett en transportetappe til Mount Gambier hvor vi hadde tenkt å overnatte. Byen ligger mellom/rundt tre krater. Det største krateret (Blue Lake) har vann i seg som hver sommer får en utrolig blå farge. Det skal være mulig å dykke i de mange undervannsgrottene i området. Vi holdt oss til camping, selv om det denne natten var De Lux-vaianten med en campingplass som lignet mest på en park.Neste dag stoppet vi i Portland for lunsj - nok en idyllisk småby som jeg gjerne kunne tilbragt mer tid i. Men vi hadde et annet mål: Great Ocean Road. Dette er en strekning som det tar tid å kjøre. Poenget med å velge denne veie er å stoppe, og det er mange stoppesteder! Vi var alle spente på å se hva dette var da vi stoppet ved det første utkikkspunktet. For en utsikt! Det eneste jeg klarte å si var WOW. Vi tok oss tid til de fleste stoppene og avsluttningsvis Twelve Apostles. Akkurat hvor mange apostler det er kommer ann på hvordan en teller, men 12 blir det aldri.. Under er et typisk, men nødvendig, turistbilde som bevis på at vi har vært der.Dette er en fantastisk kystlinje, så fantastisk at tiden flyr fortere enn vi hadde tenkt. Da vi kom til Apollo Bay var det allerede begynt å mørkne så vi tok til venstre og kjørte innlandet resten av veien. Likevel var klokken 23 da vi lette oss frem i Melbourne City's gater..

Jeg tror innbyggerene i Adelaide lider av et midreverdighetskompleks. Alle andre byer ser på Adelaide som en liten filleby (selv om den har 1,5 millioner innbyggere) - og det virker som at de tror det selv også. Byen som er hovedsted i South Australia er fin den. Den har en rolig atmosfære som er lett å trives i. Selve sentrum er ganske lite, men det er fordi de har gjort det geniale trekket å legge park rundt. I tillegg til å avgrense sentrum så er alle parkene også perfekte for piknikk, tennis, turgåing og ellers alt annet som en kan gjøre på gress. Etter Nullabor Plain hadde jeg behov for noen hviledager. Men jeg fikk også til til å rulle rundt i byen, omvisning op Haigh's sjokoladefabrikk (med smaksprøver), grytidlig besøk på Central Market og stranden i Glenelg. Jeg var også innom et par av kirkene (Adelaide kalles The City of Churches) og på museet som hadde en egen utstilling av The Ashes. For alle uinnvidde så er "The Ashes" navnet på cricketturneringen mellom Australia og England. Navnet kommer fra tiden hvor landene først møttes for å spille cricket, ca 1880. England tapte kampen i denne erke-engelske sporten og det gikk hardt inn på hele nasjonen. Kapteinen lovet at han skulle "recover those ashes". Ved sitt neste besøk i Australia fikk han en liten urne som inneholdt asken av ballen fra den tapte kampen. Urnen har navnet The Ashes og denne ble etter hvert symbolet for kampen mellom de to landene. Med all oppmerksomheten rundt The Ashes ar det komisk å se den irkelige urnen. Den var pitte liten, ca 10 cm høy. Den andre av i alt fire kamper i The Ashes 2006-2007 skulle spilles i Adelaide. Derfor måtte jeg dra videre - for under The Ashes er det umulig å finne et ledig sted å bo.

Jeg fikk mange motargumenter til mine planer om å kjøre over Nullabor Plain. Den hyppigste kommentaren jeg fikk var at det var kjedelig og ingen ting å se på. I Australia fikk jeg også kommentarer som gikk på at det kunne være farlig. Når det gjelder det med kjedelig, så var det ikke en gang i nærheten av sannheten. Det var masse å se på - om en så etter. Landskapet endret seg hele tiden, til gult gress, til brune busker, til rød sand, til sølvfargede busker.. Flere ganger var det ulike vekster på hhv høyre og venstre side av veien. Og det er ikke farlig. Men som alle andre ekstreme steder så er det klart at en må bruke hodet og ta visse forhåndsregler. Som f.eks: ta med drikkevann for hele turen (pluss litt ekstra), planlegg bensinkjøp (kan bli langt å gå), ta med kontanter for hele turen (ingen minibanker) og bare kjøre når det er dagslys (mindre fare for å kollidere med kenguru). Jeg ble anbefalt å ikke kjøre aleine og det passet defor godt at jeg traff Nicole og Maude fra Canada som ønsked å sitte på.Nullabor Plain betyr "uten trær" og inneholder bl.a Australias lengste rette veistrekning på 146 km. Mellom ytterpunktene i NB som er Norseman og Ceduna er det 1200 km og vi brukte tre dager på turen - dvs et rolig tempo.Allerede i Norseman (før vi startet på selve NP) ble vi kjent med campingrytmen; å sove med solen. Kl ni hadde alle lagt seg og vi var siste bil som forlot åstedet kl kvart over syv neste morgen. Vi fortsatte å være de siste som dro - en gang mellom kl syv og åtte. I Norseman traff vi bl.a et par som skulle krysse NB med sykkel. De syklet rundt i Australia på en tur som til nå hadde vart i fem år. Og så sier folk at jeg er gal.. Uken før vår utflukt hadde det vært 48 grader på NP. Vi var heldigere og hadde jevn stigning fra 38 til 43 grader. Nå vet jeg at det er forskjell på 38 og 43. 38 er ok å leve med, men med 43 grader føles det som at luften brenner deg. Ja, bilen min har aircontition. Men vi forsøkte å buke den så lite som mulig. Fordi: 1) den trekker mye drivstoff, 2) når det er veldig varmt ute klarer ikke anlegget å kjøle luften, den blir ikke kald men litt kaldere og 3) motoren har mer enn nok med å avkjøle seg selv og den ikke også skal tenke på oss. I steden for kjørte vi med åpne vinduer. Med 43 grader ble det et valg mellom to onder; vinduer lukket og å kovne, eller vinduer åpne og få den glovarme vinden på seg. Vårt beste knep ble våte t-skjorter.I Albany uken tidligere var i så heldige å bli kjent med David. Han visste det meste om Australia og fortalte bl.a om et sted hvor vi kunne lete etter fossiler. Vi klarte å finne stedet og vi brukte en time (tidlig på morgenen før det ble for varmt) på å snu steiner. Han hadde helt rett, det var masse fossiler der! Seinere tok jeg de med til museet i Adeleide hvor de kunne fortelle at de var ca fem millioner år gamle. Nå kjører jeg rundt med steiner, skjell og sand som er 5.000.000 år!Så langt er NP det som har gjort mest inntrykk på meg. Jeg forventet "ingen ting" og det var så mye. Men for oss ble det ingen styrkeprøve. Til det gikk tingene alt for glatt. Det nærmeste vi kom action var da Maud hjalp et flyvende dyr bort fra skulderen sin og ble takket med et stikk i fingeren (fingeren hovnet opp, men dagen etter var hun fremdeles i livet), jeg forsøkte å kvele meg selv med å drikke vann og puste samtidig, og da Nicole oppdaget at vi nesten hadde tatt på en Redback (svært giftig edderkopp) som deretter ble gjort temmelig flat av campingnaboens sko. Vi fikk ikke engang en eneste stein i frontruten.Den siste delen av turen gikk veien nærme kysten og vi stopet på utkikkspunkter. Under er bilde av kystlinjen langs deler av NP.